«Skriv noe morsomt, da vel!» – «Bruk humor» sa min gode kollega da vi diskuterte tema for våre neste blogginnlegg. «Åh, har jeg noe morsomt å fortelle da?» tenkte jeg. Og hva er morsomt, egentlig? Humor, er det nok at jeg synes at noe er morsomt, eller er det slik at andre også må synes det er morsomt for at man skal kalle det humor? Og hvordan kan jeg vite at det jeg synes er morsomt i bloggen min, er morsomt for dere?

Det finnes tydeligvis mange ulike former for humor, etter et raskt oppslag i Wikipedia. Absurditeter, ironi, flertydighet, parodi, practical joke, galgenhumor, sarkasme etc.

Jeg personlig elsker practical jokes. Det finnes ikke noe bedre enn et skikkelig stunt av et fall på glattisen eller ordentlig tabber fra virkeligheten. ”Det er ingenting å le av!” skriker det uheldige offer for min sans for situasjonskomikk. ”Nei, vondt!” tenker jeg, men jeg kan ikke la være, det bobler i hele kroppen og latteren spruter ut. Det tragiske er at humoren min gjør at jeg ler når jeg burde tre støttende til, noe som gjør at jeg blir skamfull mer enn lykkelig, når det går opp for meg at dette karaktertrekket tydeligvis går utover min evne til empati.

Så er det slik da, at hvis jeg synes noe er morsomt, så er det morsomt? Ikke nødvendigvis, i følge Wikipedia. ”Humor er en mulighet hos mennesker til å vekke en følelse av underholdning, moro og latter hos andre mennesker”. Jeg leser videre og finner denne definisjonen: ”Humor er tendensen spesifikke kognitive erfaringer har til å fremprovosere latter og til å underholde. Begrepet stammer fra de gamle grekernes humoralpatologi som lærte at balansen av væske i kroppen, kjent som humors (latin: humor, «kroppsvæske»), kontrollerte menneskers helse og følelser. Altså væskebalansen – dreier dette seg egentlig om tårer eller andre mulige kroppsvæsker som presser på når du står krokete og holder på å le deg i hjel? Ikke vet jeg.

Vitsefortelling var en viktig del av barnekulturen da jeg vokste opp på 70-tallet. Jeg fikk latterkramper av morsomme vitser. Nordmannen, svensken og dansken, kelneren med flua i suppa og tomaten som gikk over en vei. Ufattelig god humor. Jeg husker spesielt en juleavslutning på barneskolen, jeg tror det må ha vært i 5. klasse. Forventningene kilte i magen, juleavslutning – siste skoledag før ferien! I sekken min hadde jeg en brus og en plastboks med litt godteri, en mandarin og noen julekaker. Som vanlig fortalte vi vitser til klassen mens vi koste oss med godteri og kaker. De som hadde lyst, reiste seg og fortalte yndlingsvitsene sine. Det var så gøy! Jeg husker ennå lyden av latter fra klassen og gleden som strømmet gjennom kroppen min Jeg ville også fortelle en vits! Jeg reiste meg ivrig og fortalte en av datidens favoritter. Da jeg var ferdig å fortelle, skjedde det fatale. Ingen lo. Vitsen min var ikke morsom! Jeg hadde glemt poenget. Jeg hadde kun fortalt halve vitsen. Følelsen da jeg sto foran klassen, rød i ansiktet og det ble helt stille…

Så hva gjør man med slike opplevelser?

Det jeg gjorde, var å glemme hele greia, jeg lagret hele episoden i underbevisstheten, trykket det hele så langt ned og så langt bort jeg kunne. Jeg har ikke fortalt det til noen – før nå. Det kjedelige er at selv om jeg ikke jeg går rundt og husker på dette, så dukker følelsen opp med jevne mellomrom.

Som for eksempel en tidlig mandag morgen i januar 2013. Trøtt og med halvføna hår og som alltid litt for sent ute, løp jeg fra parkeringsplassen mot 421-bussen, stormet mot døren, rushet opp de to-tre trappetrinnene og bråstanset foran sjåføren. I en slags transe av trøtthet og stress dro jeg frem nøkkelkortet til jobben som jeg hadde hengende rundt halsen i en snor. Snoren var litt for kort, så jeg måtte bøye meg så langt jeg kunne over valideringsboksen like ved bussjåføren. Det virket ikke, det lille plinget kom ikke. Jeg prøvde en gang til. «Har du ikke busskort?” spurte han, etter å ha betraktet meg en stund i taushet. ”Beklager”, mumlet jeg og fant fram det elektroniske månedskortet jeg hadde liggende i vesken. Jeg smøg meg bakover i bussen for å finne et ledig sete, plutselig var jeg ti år gammel igjen og skammen brant i kinnene. Var det noen som så det? Går det an å være så dum? Jeg forsøkte å unngå blikkene. Hva synes de om meg? Det var ikke morsomt.

Når jeg tenker etter så har jeg et litt anstrengt forhold til vitser i dag. Skal jeg holde et foredrag, bestemmer jeg på forhånd at jeg ikke skal være morsom. Gode historier får du ikke fra meg – i store forsamlinger. Så hva kan jeg bruke denne frykten for å dumme meg ut– følelsen til? Jeg bruker den som portvakt, som vi kaller det på coachingspråket. Følelsen sørger for at jeg ikke kommer i lignende situasjoner senere! Det er et helt genialt system, den passer på at jeg ikke beveger meg ut av komfortsonen! Og det er jeg selvfølgelig takknemlig for. Jeg vil nemlig ikke ha all denne erfaringen av skam og elendighet.

Men det triste faktum er at denne følelsen ikke fører meg noe sted. Den er imot all form for utvikling og passer på at jeg står på stedet hvil. Så hva skal jeg nå gjøre, hvis jeg for eksempel skulle ønske å bli en morsom og underholdende foredragsholder?

”For lykkes, glem selvtillit” sier professor i sosialpsykologi, Heidi Grant Halvorsen på bloggen til Harvard Business Review. Forskning viser nemlig at du har størst forutsetning for å nå dine mål med en viss grad av selvmedfølelse (self – compassion). Selvmedfølelse betyr at du betrakter dine feil og mangler med ømhet og forståelse. Å gjøre feil innebærer det enkle faktum at du er menneskelig. Når du har selvmedfølelse dømmer du ikke deg selv så hardt, og du føler heller ikke trang til å fokusere på alle dine fantastiske egenskaper for å forsvare ditt ego, sier hun.

Halvorsen viser til en studie hvor to referansegrupper ble bedt om å ta henholdsvis et selvmedfølende eller et selvtillitsfokus på et tidligere feiltrinn. Den ene gruppen stilte seg dette spørsmålet:

– Tenk deg at du at du snakker til deg selv om dette feiltrinnet med medfølelse og forståelse. Hva vil du si til deg selv?

Den andre gruppen ble spurt:

– Tenk deg at du snakket til deg selv om ditt feiltrinn ved kun å ha fokus på dine positive kvaliteter. Hva vil du si til deg selv?

Studien viste at de som snakket til seg selv med selvmedfølelse, hadde en forståelse av at de kunne utvikle seg i den retningen de ønsket. De hadde høy motivasjon for å gjøre det bedre neste gang, og dette førte til bedre prestasjoner i neste runde.

Det handler altså om å se alle dine egenskaper, ha selvinnsikt og ut i fra dette vite hvordan du skal håndtere fremtidige utfordringer.

Så hva kan jeg gjøre når frykten for å dumme meg ut – følelsen melder sin ankomst med full rulle, akkurat når jeg har lyst til å fortelle en storartet, morsom vits? Jeg vil møte følelsen med mildhet og takke for at den passer på meg. Jeg vil forklare den at jeg har behov for å gå videre nå. Jeg vil fortsatt lytte til rådene, men denne gangen er det ikke sikkert at jeg vil følge dem. For nå vet jeg at det handler om å reise seg og gå videre – om jeg faller.

Å være morsom er virkelig å balanser på en knivsegg, man kan vel aldri vite hvordan det slår ut og om andre synes du er morsom. Dette enkle faktum kan være dyrekjøpte erfaringer, dersom du lar deg stoppe av fadesene.

Det eneste du med sikkerhet kan vite, er at når smilet starter ved munnvikene og fortsetter opp til øyenkroken og du kjenner at hele kroppen din ristere av latter og du nesten ikke klarer å stoppe, da er det morsomt – fordi du synes det!

Advertisements

En ny dør åpnet seg for meg. Jeg hadde begynt på min nye utdanning som coach – og et viktig spørsmål dukket opp: Hva er egentlig coaching? Bibliotekets utvalg av bøker om emnet var heller skralt og for å finne svar på spørsmålene mine, fant jeg en stund tilholdssted ved hyllen med psykologibøker. Så gikk turen til reolen for ledelseslitteratur, ispedd noen filosofiske livsbetraktninger av Arne Næss.

Det ble mange dager på kurs, med teori, lesing og øving på praktiske ferdigheter. Og etter hvert falt brikkene på plass. En coach tilbyr prosesser som kan føre til utvikling, selvinnsikt og læring. Med et grunnleggende positivt menneskesyn og troen på at vi alle er fullstendig OK som vi er, med respekt og tillit, skapes et rom for samtale som åpner opp for menneskelige ressurser, verdier og det å være. På en nøytral måte evner coachen å holde oppe sin samtalepartners agenda. Rådene du kanskje forventet kommer ikke, fordi coachen stoler på at kun du vet hva som er best for deg. Oppskriften? Åpne, enkle spørsmål som gir refleksjon, ekte nysgjerrighet, lytting, tilstedeværelse og fokus på mål og løsninger. Med andre ord, en skikkelig dose med Kathrine Aspaas raushet kombinert med coachens kommunikasjonsferdigheter og sans for samtalekunst.

Alt dette lærte jeg. Tiden gikk, samtalene ble flere og med dem kom erfaring. Men fortsatt undret jeg meg – hva er det ved coaching som gir meg energi, glede og følelse av mening?

På mine turer til biblioteket la jeg etter hvert merke til den litt bortgjemte veggen for poesi. Jeg gikk bort til hyllene og så diktsamlinger av Boye, Børli, Keats, Shelley, Hauge, Hagrup og Plath. Ivrig og med forundring over det glemte, begynte jeg å lese. Når jeg nå drar til biblioteket låner jeg alltid med meg noen av diktsamlingene. Jeg leser dem raskt og fanger bildene. Jeg dveler ved metaforene og stopper ikke før jeg finner det jeg leter etter. Poesi som gir gjenklang og som legger igjen uendelige vakre bilder i hukommelsen min. Diktene som åpner de stengte dørene, som gir meg mot til hente kunnskap i meg selv og som minner meg på at jeg må tørre å stå oppreist ved min side.

Som coach møter jeg ofte metaforer og bilder i samtaler. Jeg lytter og ser bilder av trær som har slått rot under myk mose, røtter som henter næring fra duftende skogsbunn slik at grener og blader kan vokse og strekker seg mot himmelen. Jeg ser det lille grå seterhuset som ligger lunt i le for vinden. Snøen heller mykt over taket, det er skumring og blå toner favner om stolte grantrær. Gnistrende stjerner på himmelen speiler seg i glansen fra snøkrystallene. Skoddene er for og døren er stengt. Jeg ser sporene av elg, hare og rev og jeg unders over hvor stiene deres ender og hvor de holder til når natten faller på.

Metaforene og diktene åpner opp, flyktige som vindpust gir de glimt av kunnskap du ikke visste at du hadde. Kunnskap som leder deg til erkjennelsen av at «djupt i mørket mellom stjernene, midt i den ytterste ensomhet, er menneskehjertene alltid sammen». (Sitat av Hans Børli)

Og er det ikke nettopp dette, som er det virkelig vakre ved å være i slike dialoger?

Har du noen gang opplevd at idèdugnaden var over, uten at du skjønte at den i det hele tatt hadde begynt? Har du prøvd å løpe halsende og haltende etter et prosjekt hvor du vet at du har en viktig rolle og allikevel klarer du ikke å koble deg på? Toget ruller og går og dørene lukkes. Har du noen gang rotet deg inn i byråkratiske irrganger som får Kafkas prosesser til å ligne bleke mareritt og som treffer den samme nerven av ubehag?

Tålmodig står du der og tenker at det var vel ikke din tur denne gangen. Vente på neste tog, vente på neste møte. Å vente blir selve livet, mens år etter år blir lagt til. Fortere, fortere – du husker mindre og mindre og meningen med livet fordunster som et lite eksospuff ut i atmosfæren.

Har du noen gang opplevd at alle vet, men ikke du, hvorfor du fikk det lille, mørke, kottet til kontor? Du vet at du ikke kan ringe til noen over deg eller til toppsjefen fordi all informasjon strypes og siles gjennom en trakt som peker med tuten oppover. Har du lagt merke til hvordan ordet ”nei” kan forsvinne fra vokabularet ditt mens pekestokken svinges av oppnevnte autoriteter som bruker det samme ordet som en maktdemonstrasjon og en vollgrav mot egen usikkerhet? Ordet ”nei” som kunne vært brukt som et kjærlig og rettferdig svar, blir i stedet til et tomrom som visker ut det viktige skillet mellom deg, de andre og resten av verden.

Har du noen gang opplevd å måtte skjule kunnskapene dine fordi andre rundt deg ikke takler sin egen misunnelse og lave selvfølelsen? Du kommer aldri til å glemme frykten dette gir deg og det får deg til å tenke at det viktigste er å gjøre seg liten, så liten at du nesten ikke synes og til slutt sitter du der som en inntørket liten rosin og vipper på kontorstolen din og du vet at nå har toget virkelig gått, for du har nemlig blitt for gammel til å kunne være en verdifull bidragsyter.

Husker du forresten hundetrener Geir Nordenstam, den omdiskuterte og kontroversielle lydighetsinstruktøren på 90-tallet? Boken hans «Du er sjefen» traff enhver hundeier som har opplevd å løpe i bånd etter sin søte lille rottweiler, som siklende og med flekkende tenner har tenkt å ta en jafs av den hyggelige, eldre damen i nabohuset.

Så hvem er egentlig sjefen?

I en verden hvor ord som linjer, struktur og kontroll varmer like mye som fredagskaffen, vil spørmålet «Hvem er sjefen?» gjøre at du gjentar som et mantra ”Det er han! – Det er han!” til du ikke lenger kan titte over skjortesnippen din og se deg selv som den du egentlig er.

Da kan være godt å våkne opp og vite at dette var en vond drøm. Du kjenner sikkert følelsen der søvn og våken tilstand er ett, du våkner og tenker, er dette sant – eller ikke? Og puh! Det var ikke sant denne gangen, du blir lettet og kan gå videre i livet ditt.

Og skulle det vise seg at dette er virkeligheten, da er det kanskje tid for å reflektere enda en gang over hvem som er sjefen. Om du etter nærmere funderinger kommer til at ”Jo, det er visst meg!! O hvilken glede!” så er dette et svar som på et øyeblikk kan bli til redsel, for hvordan skal du forvalte denne gaven?

Vit da at det finnes mennesker som setter samhold, respekt og menneskeverd høyt og ønsker å stimulere til strukturer som fremmer åpenhet, nyskaping og kreativitet. Om du velger å ta plass i sjefsstolen, vil du ha gode muligheter for å gjenoppdage dine styrker og ressurser. Med ditt nye ståsted kan du bidra til å skape positive endringer i samfunnet.

Vit at du kan gå en ny vår i møte!

Årbok fra 1982 fra Bjørnør Historielag. Min farfar skriver om sin far, Hans Strøm født i 1870. Han var steinarbeider og det fortelles at han i en periode drev med restaureringsarbeid på Nidarosdomen. Han var også fisker, flink til å fortelle om hjembygda og han kunne uttrykke seg på vers. Det var en egenskap han hadde felles med andre i slekta. Helge Strøm, min farfar, var brannmann og skrev innlegg i lokalavisen i Ålesund. Min egen far valgte et liv som journalist og heltids skribent.

Det har så smått gått opp for meg at jeg muligens har arvet et skrivegen. Et nedarvet gen fra farssiden. Og hvorfor tror jeg at det er slik? Simpelthen fordi jeg liker den gode følelsen jeg får når jeg skriver, følelsen av mestring og å ha prosjektet under egen kontroll. Jeg liker å høre min egen indre stemmer, skape noe helt nytt og finne ordene jeg ikke visste fantes.

”Hva er det gode liv?” spør Martin Seligman, professor i psykologi ved University of Pennsylvania. (Ekte lykke 2002). Hans svar er knyttet til identifiseringen og anvendelsen av menneskers signaturstyrker. Ved å bruke sine karakteristiske styrker kan man oppnå tilfredshet, hevder han. Lykke eller tilfredshet er knyttet til aktiviteter som man liker å holde på med. Tenk deg at du blir fullstendig engasjert i det du gjør og at både du og tiden opphører å eksistere. Det er flyt.

Nå ser du kanskje for deg at jeg sitter og koser meg foran PCen på mørke høstkvelder med all min skaperkraft. Slik er det dessverre ikke. I stedet har jeg rett og slett valgt å bruke store deler av livet mitt nettopp på å la være å skrive.

Så hvorfor velger man å  ikke gjøre det som gir dyp indre tilfredshet og følelse av mestring? Det er sikkert mange grunner til det. Travelhet seiler opp som en god nummer en. Oppgaver som haster står i kø og det er vanskelig å prioritere. Tiden har blitt en verdifull ressurs.

Kanskje er det også slik at de rundt deg aktivt forteller deg hva du kan og bør gjøre. Gode, velmenende råd. Det kan være at du møter kraftige ikke – dum – deg –ut – nå – ansiktsuttrykk og lure små smil som sier: ”Du tror du kan dette, men jeg vet bedre”. Altså, ingen støtte å hente fra omgivelsene. Saken blir heller ikke bedre av følelsen av ubehag og fiasko som strømmer gjennom deg.

Som om dette ikke er nok, er det noen kraftige indre stemmer som roper til deg: ”Ikke gjør dette!! Stopp!!! Du kommer til å fremstå som en komplett tosk.” Gremlins, heter de, disse små krypene. (Legg merke til de mange spisse tennene og tendensen til horndannelse i pannen).

M.Atkinson, «Inner Dynamics»

I coachinglitteraturen blir de indre stemmene også kalt den indre sensor, sabotøren, Voice of Judgement, fortelleren eller gjenglemte japanske soldater. De ser omtrent slik ut. Har du møtt en? Vil du ikke, sier du? Det går faktisk an å snakke med dem. Dersom du bestemmer deg for åpen dialog, kan forhandlingene starte.

Karl Ove Knausgård demonstrerer åpenhet i sitt forfatterskap og Kathrine Aspaas med sin journalistiske kjepphest, det samme. Åpenhet er det ”å vise frem ballkjolen og vortene samtidig”, sier hun i et intervju i Aftenposten i forbindelse med sin nye dokumentar.

I coaching er åpenhet en ressurs og stemmene som skaper vår indre dialog blir gjenstand for refleksjon. Kanskje er det slik at en i gjengen har fått være altfor høylytt – altfor lenge?

Vi trenger mange stemmer, ulike stemmer, mangfold og åpenhet. Verdt å lytte til?

August betyr regnmåned. Det der denne måneden i året det regner aller mest. Derfor har den fått navnet August.

Nei, selvfølgelig er det ikke sant. August er oppkalt etter den romerske keiseren Augustus og er måneden som skiller sommer og høst. Det er rikelig med sol og rikelig med regn. Litt av alt.

Kveldsregn i august kan være flott. Stig ned i de nye Ihlse – Jacobsen støvlene dine (jeg ønsker meg sånne) og en gammel anorakk og gå deg en tur i nabolaget. I det du lukker døren til huset ditt, legger du merke til det varme, hyggelige lyset som strømmer ut fra gangen og kjøkkenvinduet ditt. Lyset er gyldent kontrastfylt mot høstmørket. Kjenn på følelsen dette gir deg. Kvelden er varm, tåken henger over grantoppene og det lukter av våt skog og nyklippet gress. Og garantert mens du går og rusler, ut fra mørket spretter det en frosk. Du skimter den så vidt og hører klasket mot den våte asfalten i det den lander. Forsiktig stiger du over frosken, går mot garasjen og forbi huset til naboen. I det du passerer huset hennes, legger du merke til det varme lyset fra stuevinduet, lyset fra TV-en. Det samme koselige lyset som hjemme hos deg.

Når du har tatt runden rundt i nabolaget, vil jeg anbefale deg å droppe Criminal Minds denne kvelden. Sett deg heller i en hagestol ute på terassen med en god kopp te. I mørket kan du skimte rosene og kirsebærtreet. Snus inn den gode lukten av hagen din og snart vil du høre at det krafser og rufser i blomsterbedet. Mens du sitter der i tussmørket kan du høre små klask mot den våte treplattingen. Små froskeplask. Garantert spennnende!

Hvorfor ikke ta en helaften eller –natt, når du først er i gang? Slep med deg den oppblåsbare luftmadrassen fra Jysk (pass på at det ikke er den med hull) og en sovepose ut på terrassen og rull ut markisen. Pust inn den friske luften, kjenn nattemørket og søvnen kommer sigende, lytt til de tusen små froskeplaskene og de rytmiske dryppene fra takrennen. Mmmmm…
(Jeg har forståelse for at du i dine villeste drømmer ikke kunne ha forutsett den spanske armada av sleipe Iberiaskogsnegl som lå og lurte rett bak villvinen.)

Noe som også er ganske underholdende, er det gode gamle frosk – i – sko trikset. Sett at gubbens gamle sko ved et uhell ble satt igjen utenfor utgangsdøren. Før du vet ordet av det har en godtroende frosk tatt bolig innerst i skotuppen. Løft skoene forsiktig inn, sett deg godt til rette i en god stol og vent til han skal gå en kveldstur med hundene. Du ser ham ta på jakken, stikke foten forsiktig ned i skoen og  – der! Garantert morsomt!

Så nå lurer du kanskje på hva som er meningen med dette? Tja, hvorfor ikke dyrke de positive følelsene ved å oppsøke situasjoner som gir deg hygge, velvære, ro, tilferdshet, humor og glede? Positive følelser har en tendens til å avle flere gode følelser og skape gode minner. Været kan du ikke gjøre noe med. Du finner garantert en koselig regnkveld!

Første dag på jobb blir til første uke på jobb etter ferien. Fra mitt lille kontor på Helsfyr har jeg sett regnbyger komme og solen titte frem, jeg har slått på PC – en, slått den av, jeg har ryddet på oppslagstavlen, telt binders, tittet på Bymiljøetatens sine nettsider, lest en mail eller to. Tiden flyter og jeg flyter med. Jeg lukker døren bak meg klokka fire og ser meg ikke tilbake.

Fremdeles kjenner jeg sommerferien i kroppen. Den deilige følelsen av å bestemme selv. Stå opp når jeg er klar for det, spise når jeg er sulten, ta en sykkeltur, rusle ut i verden og kjenne sol, regn og vind som stryker meg over håret. Jeg er min egen sjef og mitt eget barometer for hva jeg liker og ikke liker.

Om ikke lenge er alt i gang. Det vil ramle inn mail i innboksen, feilmeldinger i HR-systemet og annonser som skal publiseres. Snart er det en som titter innom og spør «Hei, kan du hjelpe meg med en sak…»

Om noen dager og uker vil det å gjøre igjen få større betydning enn det å være. Du kan alltid gjøre ting fortere, bedre, smartere. Disponere tiden bedre. Og når du har disponert tiden bedre, kan du sette av tid til planlegging og utviklingsoppgaver. Men er det virkelig slik det fungerer?

Dag O.Hessen og Thomas Hylland Eriksen lanserer begrepet tredemøllekappløpet i sin bok «På stedet løp». Henger du etter vil du tape i kappløpet med dem som jobber raskere, smartere og har mer energi. Å få ting unna vil ha førsteprioritet, det du ikke får unna må du starte med neste dag. Hvordan skal du nå få tid til planlegging og refleksjon?

Og nesten uten å merke det så er du i gang igjen. Tiden strekker ikke til og snart glemmer du å kjenne etter hvordan du egentlig har det og hva som er viktig for deg. Før du trår til av gammel vane, vil jeg anbefale deg å ta en liten pause og tenke nøye igjennom disse fire viktige spørsmålene:

Hva er målet ditt?
Hvordan vet du at målet er nådd, når målet er nådd?
Hvordan oppnår du dette?
Hva er det som kan holde deg tilbake fra å få til det du ønsker deg?

Etter å ha svart på disse spørsmålene, bruker du noen minutter på å dagdrømme. Len deg tilbake og la cortex spille ønskefilmen med deg selv i hovedrollen og kjenn et øyeblikk hvordan det er være der. Skriv ned målet ditt og sett en tidsfrist.

Dermed har du et godt utgangspunkt for en plan. Og mitt mål? Jeg skal ta vare på sommerferiefølelsen så lenge jeg kan…

Jeg hiver meg ut i det og lanserer med en liten salutt

Bloggen om coaching og Lillomarka

Etter at ideen om en blogg tok form, har kveldstimer har gått med til å bli kjent med WordPress, legge ut noen bilder og fundere på hva jeg skal skrive om. Hvilken profil skal bloggen ha? Lifecoacher finnes det mange av, men en friluftscoach eller en Oslocoach – hva er det? Tør jeg dette da? Og hva er det som gjør dette prosjektet så viktig for meg?

Uten å ha alle svarene kaster meg ut i en ny verden av bloggere, forfattere og fotografer, ut i cyberspace med hele meg, svevende over tretoppene der verden slutter og himmlen starter vil jeg titte ned på min egen lille sti, den som starter ved enden av Lusevassan og som forsvinner inn i tett granskog og dukker opp igjen på et åpent høydedrag, som fortsette videre inn i Nordmarka, på stier som en gang ble tråkket opp av seterjenter, husmenn og skogsarbeidere, videre, videre til jeg kommer til steder der jeg aldri har vært og alltid har drømt om å komme.

Coaching er min store interesse – og jeg ønsker at flere skal kunne ta del i en kommunikasjonsform som på genialt vis lar samtalepartneren få det rom han eller hun trenger for å finne ressursene i seg seg selv. Stikkord er utvikling mot gode mål og eierskap til endringsprosesser. Ved å blogge om coaching og relaterte tema håper jeg å bidra til kunnskap, informasjon og diskusjoner.

Og hva med Lillomarka? Den er min nærmeste og kjæreste nabo og jeg kan rett og slett ikke la være å legge ut bilder fra turene mine i marka.

Jeg vil fylle bloggen min med det jeg ønsker mere av – å jobbe som coach og å være ute i naturen. Begge deler handler om å være tilstede i livet mitt – her og nå.

Om du har lyst, ta en titt på Lillomarkacoachingbloggen etter hvert og følg meg gjerne. Jeg blir glad for nettopp dine innspill og kommentarer.

Fremtidsledelse nå!

Rå refleksjoner - rå resultater

International Coaching Week 2013

ICF- coacher bidrar til vekst og resultater

A-Changing Times :: Før det er helg....

Leadership | Strategy | Branding

Vinkel

- nettmagasin

Målbevisst.no

Coaching og Lillomarka

Dachsform

Frøydis R ordrett på nett

Aftenkampen

Olav Brostrup Müller

Huset i skogen på tur

Flotte turer i skog & mark